Skillet mellom totalentrepriser og utførelsesentrepriser er viktig fordi det avgjør den grunnleggende arbeids- og ansvarsfordelingen mellom byggherre og entreprenør. I utførelsesentrepriser vil byggherren generelt ha en større risiko for feil eller mangler fordi det er han som har prosjekteringsansvaret. Entreprenøren, som utfører på bestilling fra byggherren, har tilsvarende mindre risiko. Det motsatte gjelder i totalentrepriser, hvor entreprenøren har prosjekteringsansvaret. I begge entrepriseformer har entreprenøren ansvaret for selve utførelsen.
Det er likevel viktig å ikke overdrive betydningen av dette skillet. Et helt grunnleggende prinsipp er at enhver part bærer ansvaret for de valg man tar i prosjektet. Partene er også underlagt en lojalitetsplikt som omfatter plikt til å veilede og fraråde i valg av løsninger og materialer.
Nedenfor gir vi en kort innføring i kontraktsansvar i entreprise og noen tips for hva som er viktig å huske på for utførende entreprenør.
Skillet mellom totalentreprise og utførelsesentreprise
Totalentreprisekontraktene er normalt regulert av NS 8407 og NS 8417 (totalunderentreprise). Her er det entreprenøren som er ansvarlig for det vesentlige av prosjekteringen, herunder valg av materialer, løsninger og utførelsesmåte. Byggherren har typisk gitt en beskrivelse av ønsket resultat uten komplette spesifikasjoner og entreprenøren gis derfor en vid valgrett. Det kan likevel variere hvor involvert en byggherre er og hvor langt han griper inn i entreprenørens valgrett. Av og til ønsker byggherren større innflytelse på resultatet ved for eksempel å spesifisere materialvalg for gulvlegging eller påføringsmetode for malerarbeidet. Entreprenøren må naturligvis overholde slike avtalte krav, og ellers sørge for å levere et resultat som samsvarer med byggherrens formål. Samtidig vil de løsningsvalg og annen prosjektering som byggherren har utarbeidet, være byggherrens risiko.
Utførelsesentreprisene er normalt regulert av NS 8405 og NS 8415 (underentreprise). Her er det byggherren som har ansvaret for detaljprosjekteringen ved å utarbeide ytelsesbeskrivelse med tegninger, beregninger og nærmere beskrivelser av det arbeidet som skal gjøres. Entreprenøren utfører arbeidet slik de er angitt fra byggherren. Også her vil det imidlertid kunne variere hvor detaljert prosjekteringen er utarbeidet. Enkelte detaljer, løsningsvalg eller utførelsesmåter kan være overlatt til entreprenøren. Selv om prosjekteringen er detaljert, vil entreprenøren uansett foreta små og store valg som inneholder elementer av prosjektering. Det kan avtales uttrykkelig at entreprenøren skal stå for deler av prosjekteringen, typisk fordi entreprenøren sitter med større kompetanse på det aktuelle området. Det kan også være at ansvarsfordelingen rett og slett ikke er regulert og at det blir opp til entreprenøren å ta et valg. Det kan for eksempel gjelde valg av utstyr for å løse en bestemt oppgave eller valget mellom to materialer som begge oppfyller byggherrens beskrivelse, men som har litt ulike egenskaper. Slike valg blir i prinsippet prosjekteringsvalg og er da entreprenørens ansvar og risiko.
Man er ansvarlig for de valgene man tar
Gjennomgangen over viser at kontraktstandardene legger opp til et system hvor den som prosjekterer, og som velger løsningene, også har risikoen for eventuelle feil og mangler i ettertid. Enkelt sagt innebærer dette at man er ansvarlig for de valgene man tar, uansett hvilken kontraktstandard man har valgt og om man formelt har prosjekteringsansvar eller ikke. Det er derfor viktig å ikke se seg blind på valget av kontraktstandard når man beregner egen risiko.
Alle valg og vurderinger må derfor ivareta de grunnleggende forpliktelsene i entreprisen mot å oppfylle kontraktens leveransekrav. For en utførende entreprenør som står overfor større eller mindre valg er det viktig å ha med seg at arbeid og løsninger skal holde god fagmessig stand og være i tråd med alminnelig praksis i bransjen. I kontraktstandardene kommer det til uttrykk ved henvisning til alminnelige kvalitetskrav for utførelse og materialer der dette ikke er angitt av byggherren. I standardene for totalentreprise er dette nærmere regulert ved at prosjekterende entreprenør skal overholde alle lovpålagte krav til materialer og utførelse, sørge for en faglig forsvarlig kvalitetssikringsprosedyre og veilede byggherren i sine løsninger. I begge entrepriseformer vil også byggherren forvente at entreprenøren bidrar til å oppfylle den leveransen som byggherren ønsker og trenger.
Det er lov å gi et godt råd
At man er ansvarlig for de valgene man tar, som fremhevet over, er ikke ment å skape en frykt for å rådgi byggherren i løsningsvalg. Tvert imot vil vi oppfordre til bruk av den særlige kompetansen og fagkunnskapen man sitter på som utførende entreprenør til å rådgi og konsultere med byggherren. Ikke bare er dette del av den grunnleggende lojalitetsplikten i kontraktsforhold, men det er også en viktig forutsetning for en god leveranse og et godt sluttresultat. Det forventes naturligvis ikke av en utførende entreprenør at man samrår, utreder og veileder for hvert minste valg og steg i prosessen – det er heller ikke praktisk. Bruk av egen fagkunnskap ved tips og råd vil likevel være nyttig i balansegangen mellom faglig forsvarlige løsninger og byggherrens ønsker og instrukser.
Erfaringsmessig ser vi ofte at råd kommer til uttrykk i form av forbehold og ansvarsfraskrivelser, som vi vet at avtalemotparten er allergisk mot. De beste prosjektene kommer til der partene gjør bruk av hverandres fagkunnskap i samarbeidet og jobber mot et felles prosjekt. Det er lov å gi et godt råd, og det er heller aldri feil å samrå seg med byggherren der man er usikker på egne løsningsvalg. Det skaper et godt klima for samarbeid og legger opp til et vellykket sluttresultat.